I sitt utspill mot kommersielle aktører som ikke stiller til intervju, underslår TV2 og Matkontrollen det faktum at programmets eksistensgrunnlag er konflikt, dramatikk og motsetninger. Det er for så vidt helt greit; Ingen kan klage på at en sebra har striper.

Av – Paal Espen Hambre, Seniorrådgiver virksomhetskommunikasjon i Gambit Hill+Knowlton Strategies
Saken ble først publisert på Kampanje.com

Matkontrollens «natur» er, i likhet med sin TV2-søster, Helsekontrollen, å underholde, gi informasjon og selge reklameplass for kanalen. I sin formålsparagraf sier de riktignok at de skal «rette et kritisk søkelys på matvarebransjen, og jobbe for å sikre nordmenn trygg og god mat til riktig pris». All ære til dem for denne intensjonen, og jeg tviler ikke på at dette er et ektefølt utgangspunkt. Min erfaring med aktører som havner i forbrukerredaksjonenes søkelys tilsier likevel at dette ikke er hele sannheten. Derimot tror jeg underholdningsaspektet er vel så viktig.

For hvor mye kan man stole på journalistenes rettskaffenhet og objektivitet når man vet at hvert innslag som hovedregel må ha en taper for at det skal bli god TV? Det mener jeg er et betimelig spørsmål. Matkontrollen og Helsekontrollen opptrer etter mitt syn som både dommer og bøddel, og de aktørene som blir gjenstand for deres fokus har i realiteten tapt allerede ved start. Tiltalen blir til etter hvert som redaksjonen jobber frem saken. Utfallet avhenger så klart i noen grad av hvordan intervjuobjektet opptrer på skjermen, om vedkommende tar rettvis kritikk og eventuelt viser anger og ydmykhet, men alle som har sett et av disse innslagene vet at «dommen» allerede er klar på dette tidspunktet. Goliat har aldri en sjanse mot David, selv om Goliat kan være en vennlig kjempe og David en djevel. Og dommen stadfestes av programlederen i en polemisk hale etter selve innslaget.
De fundamentale premissene for forbrukerprogrammene gir en klar indikasjon for at det er slik det nødvendigvis må være. TV2 kjøper inn både Matkontrollen og Helsekontrollen fra produksjonsselskapet Mastiff, og sistnevnte skal på et begrenset budsjett presentere flere saker per uke om saker hvor forbrukere på et eller annet vis føres bak lyset. Da sier det seg selv at de ikke har råd til å bruke tid på saker som ender opp med en uklar konklusjon og et uavklart skyldspørsmål. Å levere færre saker er neppe et alternativ, så da blir løsningen å tilpasse terrenget etter kartet, eller bestemme seg for ønsket vinkling og utfall på forhånd.

Jeg har blitt stadig mer desillusjonert etter hvert som jeg har sett hvordan disse redaksjonene i realiteten arbeider frem en sak. Noen av metodene jeg ser går igjen er:
• Teasere eller programreklame som viser uttalelser tatt helt ut av sin sammenheng.
• Egne, subjektive konklusjoner som ikke presenteres for tilsvar.
• Bruk av tredjepartskilder, såkalte «eksperter», som ofte ikke bare mangler tilstrekkelig informasjonsgrunnlag til å uttale seg om den aktuelle saken, men heller ikke har noen faglig tyngde på området det gjelder.
• Skjønnmaling av programmets egne kilder, og en oppramsing av deres kvaliteter og meritter, sett i forhold til eventuelle motkilder.
• Ledende og ladede spørsmål til redaksjonens egne kilder, som ofte vil lede dem i en bestemt retning.
• Motstand mot å sjekke åpenbart legitime kilder som kan bekrefte intervjuobjektets sak. Dette er kanskje noe jeg opplever oftest, og det er vanskelig å ikke tolke det i retning av at journalisten ikke vil la fakta ødelegge en god sak.
• Stråmannsargumentasjon i introduksjon, mellomstikk og utannonsering, hvor aktøren i fokus tillegges meninger og motiver de aldri har uttrykt.
• Uklart skille mellom hva som er faktiske opplysninger og hva som er redaksjonens egne kommentarer, synspunkter og tolkninger.
• Bruk av enquêter, «fem på gata», hvor mer eller mindre tilfeldige mennesker presenteres for bruddstykker av informasjon, og bes gi sin umiddelbare reaksjon utelukkende på bakgrunn av dette.

Fra tid til annen ryker forbrukerprogrammene på en smell i Pressens Faglige Utvalg, for brudd på pressens etiske regelverk, Vær Varsom-plakaten (VVP). Men VVP har sine begrensninger. Det er utfordrende å få gjennomslag i saker som omhandler medienes arbeidsmetodikk. Eksempelvis gjelder dette pressens plikt til å vise åpenhet om bakenforliggende forhold som har betydning for publikums oppfatning av det journalistiske innholdet, samt reglene om saklighet, omtanke og balanse.
Jeg vil sjelden anbefale noen å ikke stille til intervju i de store kanalenes nyhetssendinger, fordi jeg har tiltro til at journalistene der gir en fair behandling. Men jeg ender stadig oftere opp med å fraråde å stille til intervju med forbrukerredaksjoner, rett og slett fordi det ofte er underholdning forkledt som nyhets- og aktualitetsjournalistikk. Frem til Matkontrollen og Helsekontrollen rydder opp i sine arbeidsmetoder, er jeg jeg redd for at de stadig oftere vil oppleve at intervjuobjekter ikke stiller. Ikke for at de ikke har noe å vinne, men fordi de har alt å tape.

Privacy Policy

We have updated our Privacy Notice for this website. Please click below to review.

View Privacy Policy